Knud Knudsen – pioneren som formet det norske bildet

Av: Roger Pettersen | Dato: 07. Juni 2025

Knud Knudsen (1832–1915) regnes som en av Norges aller første profesjonelle fotografer, og av mange som fotografen som skapte «det norske bildet» – de ikoniske visuelle skildringene av Norge på 1800-tallet. Midt under nasjonsbyggingen mot slutten av 1800-tallet reiste Knudsen land og strand rundt med sitt kamera og dokumenterte folk, natur og hverdagsscener i en skala ingen før ham hadde forsøkt. Resultatet ble et uvurderlig skattekammer av fotografier som i dag gir oss et unikt innblikk i Norges landskap og folkeliv for over hundre år siden. Hvem var mannen bak kameraet, og hva gjorde bildene hans så spesielle? I denne artikkelen ser vi nærmere på Knudsens liv, hans fotografiske arbeid – motivene, teknikken, stilen og arbeidsmetodene – og ikke minst hans betydning i norsk fotohistorie. Vi setter også Knudsen i kontekst ved å sammenligne ham med andre fotopionerer som Marcus Selmer, Axel Lindahl og Anders Beer Wilse. Til slutt reflekterer vi over Knudsens varige arv i dag.

Liv og bakgrunn

Da Knud Knudsen vendte hjem til Bergen i 1863, skiftet karrieren spor. Han bestemte seg for å satse på fotografi for fullt. I 1864 åpnet han sitt eget fotoatelier i Strandgaten i Bergen. Samtidig gav han ikke slipp på røttene sine – bokstavelig talt. De følgende årene fordelte Knudsen tiden mellom tre roller: som portrettfotograf i byatelieret, som fruktdyrker hjemme i Odda, og som omreisende landskapsfotograf på ekspedisjoner rundt i Norge. Denne allsidige bakgrunnen – handelsutdannelse, agronom og fotograf – gav Knudsen en unik kombinasjon av forretningssans, naturforståelse og teknisk nysgjerrighet. Det var likevel som fotograf han skulle sette dypest spor etter seg.

Knudsen som fotograf: motiver, stil og metode

Ambisjon og arbeidsmetode: Knud Knudsen var den første som systematisk ville fotografere hele Norge. Drevet av eventyrlyst og en “reisetrang” reiste han i over tre tiår gjennom landets fjorder, fjell og daler for å forevige alt fra storslått natur til dagliglivets sysler. Han fulgte mange av de rutene datidens turister tok, fra Sørlandet til Finnmark. Ofte bar det av sted i sommerhalvåret med tungt kamerautstyr av 1860-årenes type – store trekameraer, stativ og skjøre glassplater som måtte fremkalles på stedet. På denne tiden hadde den såkalte våtplateteknikken slått igjennom, noe som innebar at fotografen måtte bruka glassplater bestrøket med kollodium og fotografisk emulsjon mens de fortsatt var våte. Det krevde et mobilt mørkerom (for eksempel en teltvogn eller en mørkeromsboks) for å fremkalle bildene ute i felten. Til gjengjeld ga denne teknikken glassnegativer som kunne kopieres ubegrenset, slik at fotografen kunne selge mange papirkopier av samme motiv. Knudsen tok i bruk denne muligheten fullt ut – han bygde opp en enorm katalog på nær 15 000 fotografier i løpet av karrieren. Etter hvert som tørrplater (som ikke krevde umiddelbar fremkalling) kom på 1880-tallet, ble feltarbeidet noe enklere, men det var fortsatt et fysisk krevende arbeid å reise med kameraet gjennom veiløse strøk. Knudsen var kjent for sin utholdenhet og grundighet. Han kunne bruke lang tid på å finne riktig utsiktspunkt eller vente på godt vær, og han fraktet utstyret med båt, hest eller til fots dit motivene befant seg.

Motivene: Fotografiene til Knud Knudsen dekker et bredt spekter, men kan grovt inndeles i tre kategorier: **landskapsbilder, folkelivsskildringer og bilder knyttet til den framvoksende turismen. Innen landskap tok han noen av de aller første fotografiene av Norges mest berømte naturattraksjoner. Han foreviget fosser, fjorder og fjell som senere har blitt nasjonalsymboler. For eksempel solgte Knudsen bilder og komplette albumserier av dramatiske utsiktspunkt som Stalheimskleiva og Nærøydalen ved Sognefjorden, høyfjellene i Jotunheimen og veiene gjennom Lærdal – alle populære turistmål i datiden. Et yndet motiv var hjemfylket Hardanger, der Hardangerfjorden med fruktblomstringen og isbreer i fjellene omkring ble gjengitt gjennom Knudsens linse. Han tok blant annet en serie fotografier av Buerbreen-breen ved Odda i 1870-årene, som i dag er historiske dokumenter over breens utbredelse.

Men Knudsen rettet ikke kameraet bare mot postkortvakker natur. Folkeliv var en like viktig del av hans prosjekt. Han vandret innom bygder og stølsliv, dokumenterte arbeid på gårdene og lokale tradisjoner. Mange av bildene hans regnes som de tidligste foto-dokumentasjonene av nordmenns hverdag og arbeidsliv. Han fotograferte bønder som høster korn på åkeren, budeier som yster ost, fiskere på fjorden og håndverkere i arbeid. Et kjent eksempel er bildet «Innhøsting af Korn i Norge», tatt rundt 1890, som viser bønder i ferd med å skjære og binde kornnek på åkeren. Knudsen hadde også en egen serie der han portretterte kvinner og menn i tradisjonelle folkedrakter fra ulike distrikter – ofte iscenesatt enten i atelieret i Bergen eller utendørs i autentiske miljøer under hans reiser. Slike nasjonaldraktbilder, blant annet av brudepar på landet, vakte oppmerksomhet og ble også brukt som inspirasjon av samtidige kunstnere; maleren Adolph Tidemand benyttet på 1860-tallet fotografier av bondebryllup (tatt av Marcus Selmer) som grunnlag for malerier. Knudsens egne portretter av bunadskledde modeller videreførte denne tradisjonen, og var med på å bevare kunnskapen om lokale draktskikker.

Den tredje kategorien Knudsen spesialiserte seg på var motiver fra den nye turistnæringen og infrastruktur i utvikling. Han dokumenterte de mange skysstasjonene, hotellene og småbyene som dukket opp i takt med at utenlandske turister strømmet til Norge på slutten av 1800-tallet. Et motiv kunne være et staselig trehotell ved en fjord, med dampbåten ankommet bryggen og turister i ferd med å gå i land – klare til å beundre det landskapet Knudsen allerede hadde foreviget. Knudsen hadde spesielt interesse for veibygging og kommunikasjoner i dette nye Norge. Han fotograferte de nyanlagte svingete fjellveiene som klamret seg langs fjellsidene, broer over frådende elver og hesteskyss på vei gjennom trange dalfører. Ett av hans kjente motiver er fra Brattlandsdalen i Ryfylke, der en smal vei slynger seg dramatisk gjennom ville fjellkløfter. Bildene av veier og reisende binder sammen natur og menneskeverk, og viser hvordan Norge sakte men sikkert gikk fra sti til kjerrevei – uten at naturens storhet ble mindre av den grunn. Knudsen tok også turen nordover og dokumenterte livet i fiskeværene og handelsstedene i Nord-Norge. Et eksempel er et foto av et marked på Stokmarknes i Vesterålen ca. 1875, med tittelen «Parti af en Markedsplads i Nordland», der folk og fe samles på torget med fjellene ruvende i bakgrunnen. Slik bandt Knudsen sammen det pittoreske og det hverdagslige i sine komposisjoner.

Fotografisk stil: Knud Knudsens fotografier er i dag verdsatt både for sin dokumentariske verdi og for sin estetikk. Han arbeidet i en tid preget av nasjonalromantikk, der mange fotografer og malere søkte det dramatiske og idylliske i naturen. Knudsen lot seg nok inspirere av dette, men han brøt også nye veier rent estetisk. I flere bilder ser man at han går bort fra den rent romantiske tradisjonen og i stedet fotograferer landskapet med et mer nøkternt, realistisk blikk – nesten som om han ser med «vestlandsbondens øyne» på motivet. Der andre kanskje ville arrangert mennesker i forgrunnen av en mektig utsikt for å skape en sentimental stemning, kunne Knudsen finne skjønnhet i nakent landskap: ruvende fjellvegger, steinrøyser og dype daler fanget i klart lys, ofte i strengt komponerte utsnitt. Noen ganger tok han nærstudier av naturformer – abstrakte utsnitt av stein, is eller bølgemønstre – som vitner om en undersøkende holdning til fotografiet som medium. Slik var Knudsen forut for sin tid; han utforsket fotografiets muligheter ikke bare som postkortidyll, men som et redskap for å observere og bevare virkeligheten i all sin detaljrikdom. Samtidig skal det sies at mange av Knudsens landskapsbilder også er slående vakre komposisjoner, som den dag i dag vekker følelser av både nasjonal stolthet og en slags tidløs ro hos betrakteren. Fotografiene hans fra Vestlandets fjorder og fjell ble tidlig populære blant malere, og noen bar tittelen «Motiv for malere» – et hint om at kunstnere brukte dem som forlegg for malerier.

Atelieret og publikum: I Bergen var Knudsens fotoatelier i drift parallelt med feltarbeidet. Atelieret spesialiserte seg på portretter av byens borgere – alt fra fintfolk i det bergenske selskap til bønder og “striler” (kystbønder) som kom til byen for å la seg avbilde. Samtidig fungerte atelieret som en base for å selge landskapsbildene han tok. Knudsen laget vakre albumin-kopier (sølvalbumin-bilder) fra glassplatene sine og solgte dem enkeltvis eller i samlede album til samlere og turister. De mest populære motivene – som nevnte Stalheim, Hardanger og Nærøydalen – fant veien til stuer langt utenfor Norges grenser. Knudsen deltok også i internasjonale utstillinger; blant annet vakte han oppsikt da han stilte ut bilder fra Norge på verdensutstillingen i Philadelphia i 1876. Hans fotografier vant flere priser, og Knudsen ble anerkjent både nasjonalt og internasjonalt som en dyktig fotograf og stilfornyer. I Norge ble navnet hans etter hvert velkjent, særlig i turistkretser – han var mannen som kunne levere et minne fra Norgesfjellene til de tilreisende.

Rundt 1880-årene begynte Knudsen å trekke seg noe tilbake fra den daglige driften av atelieret. Han ansatte sin søstersønn Knud Digranes som assistent i 1884, og fra 1887 tok nevøen over det meste av den daglige driften. Dette gav den aldrende Knudsen mer frihet til å fokusere på arkivering av bildene sine og fortsatt noe fotografering i felten. I 1898 overlot Knudsen firmaet formelt til Digranes, men han fortsatte likevel å fotografere frem til rundt år 1900. Under nevøens ledelse utvidet firmaet sortimentet; de begynte å produsere stereoskopbilder (tredimensjonale fotografier for stereoskop) og brevkort (postkort) i stor skala, noe som ble en betydelig forretning. Knudsen selv kunne dermed se sine motiver spredt i enda videre kretser gjennom den nye postkortbølgen på begynnelsen av 1900-tallet.

Etter over 40 års virke som fotograf satte Knud Knudsen punktum for sin karriere rundt 1900. Han levde sine siste år rolig i Bergen og hjemme i Odda, ugift og barnløs, men med familien rundt seg. Lidenskapen for fruktdyrking holdt han ved like hele livet – han opprettet endog et legat for fruktdyrkere i Hardanger mot slutten av livet. Da Knudsen døde i 1915, etterlot han seg et enormt fotoarkiv: ca. 13 500 glassnegativer (både våtplater og tørrplater) og rundt 20 000 positiver (papirkopier). Nevøen og senere forretningspartnere tok vare på dette arkivet videre gjennom 1900-tallet, helt til Universitetsbiblioteket i Bergen kjøpte hele samlingen i 1975. Der, i Billedsamlingen på UBB, oppbevares Knudsens originale glassplater den dag i dag – et uvurderlig kulturhistorisk kildemateriale som har vist seg uhyre verdifullt for forskere og historieinteresserte. Tusenvis av Knudsens fotografier er nå digitalisert og tilgjengelige på nett (blant annet via universitetsbibliotekets databaser og DigitaltMuseum), slik at et moderne publikum kan utforske Norge slik Knudsen så det gjennom kameralinsen for over hundre år siden.

Knud Knudsen dokumenterte ikke bare mektige landskap, men også hverdagsliv og arbeid langs kysten. Her har han fotografert en strandscene ved Sørfjorden i Hardanger omkring 1875, med lokale fiskere og en båt i forgrunnen. Slike folkelivsbilder var blant de første av sitt slag i Norge og gjorde hverdagsmotiver til noe verdig å forevige.

Fotopionerer i Knudsens epoke: Selmer, Lindahl og Wilse

Knud Knudsen var ikke alene om å forevige Norge gjennom kameraet på 1800- og tidlig 1900-tall. Flere andre fotografer arbeidet parallelt, og deres visjoner og stil utfylte hverandre – eller inspirerte hverandre. For å sette Knudsens innsats i kontekst, ser vi på tre sentrale navn fra omtrent samme epoke:

Marcus Selmer (1819–1900): Selmer var en danskfødt pioner som slo seg ned i Bergen allerede på 1850-tallet, og han ble sannsynligvis Knudsens lærer i fotografiens grunnlag. I likhet med Knudsen reiste Selmer i sine tidlige år rundt og fotograferte norske landskap og folkelivsscener. Han hadde en særlig interesse for nasjonaldrakter og bondekultur, og var den første som iscenesatte bondebryllup for kamera – altså lot ekte brudepar i folkedrakt bli fotografert, for å dokumentere skikken. I 1872 gav han ut Catalog over Fotografier af Norske Nationaldragter, Landskaber og Stereoskopbilleder, en samling som ble solgt i flere byer og fikk bred distribusjon. Disse bildene, med sin høye kvalitet, bidro utvilsomt til å forme publikums syn på norsk natur og folkeliv. Selmer var teknisk dyktig og høstet internasjonal anerkjennelse – han mottok priser ved utstillinger i London, Stockholm, Paris, København og Wien på 1860- og 70-tallet. Rundt 1880 ble Selmer utnevnt til hoffotograf og konsentrerte seg etter hvert mest om portrettfotografering i Bergen. Som byens ledende portrettfotograf la han landskapsfotograferingen mer eller mindre på hylla i sine senere år. Selmers arkiv led dessverre en ublid skjebne – store deler gikk tapt etter hans død. Likevel finnes en del av bildene hans bevart i samlinger hos Nasjonalbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Bergen, Norsk Folkemuseum og Gamle Bergen Museum. Knud Knudsen sto på skuldrene til Selmer når det gjaldt tidlige erfaringer med landskap og folkeliv som motiver. Men der Selmer etter hvert trakk seg tilbake til atelieret, tok Knudsen stafettpinnen videre ut i felt og dokumenterte Norge enda mer systematisk og i større omfang.

Axel Lindahl (1841–1906): Lindahl var en svensk fotograf som i 1870-årene fikk øynene opp for Norge som motiv. Han er kjent for å ha vært en av sin generasjons fremste landskapsfotografer, og fra 1883 viet han seg nesten utelukkende til å reise rundt i Norge med kamera. I løpet av et drøyt tiår opparbeidet Lindahl et arkiv på omkring 3500 norske landskapsbilder – et imponerende antall, om enn mindre enn Knudsens samling. Lindahl kunne eksponere over 400 glassplater i løpet av én sommer, og reiste iherdig til fjerneste avkroker av landet på jakt etter motiver. En viktig årsak til at Lindahl satset på Norge, var den økende turismen her til lands fra slutten av 1870-årene. Norge ble sett på som et eksotisk og naturskjønt reisemål, og behovet for fotografier som kunne selges til turister eller trykkes i illustrerte magasiner økte raskt. Lindahls bilder fikk da også stor spredning: På 1880- og 90-tallet ble de ofte gjengitt som xylografier (trestikk) i tidsskrifter som Folkebladet og Skilling-Magazin. Firmaet Rich. Andvord i Christiania (Oslo) fungerte som distributør for Lindahls fotografier og solgte dem i mappeform til interesserte. Stilistisk var Lindahls landskapsfoto kjent for å være vakkert komponerte prospekter som fanget den ville norske naturen i klarhet – han bidro sterkt til å forme bildet av norsk natur i folks bevissthet, både hjemme og ute. Dette ligner mye på Knudsens prosjekt, og de to var da også samtidige i felten på 1880-tallet. Forskjellen var at Lindahl kom utenfra (fra Sverige) og fokuserte utelukkende på landskap og turisme, mens Knudsen som nordmann også la vekt på å dokumentere det norske folkelivet og kulturarbeidet. Lindahl oppnådde stor kommersiell suksess – han tjente godt og etterlot seg en anselig formue. Da Lindahl døde i 1906, ble negativene hans etter hvert kjøpt opp av Anders Beer Wilse (se nedenfor) og integrert i Wilses samling. Slik levde Lindahls arbeid videre, og i dag oppbevares en betydelig Lindahl-samling blant annet på Norsk Folkemuseum (tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets fotodatabaser).

Anders Beer Wilse (1865–1949): Wilse tilhører generasjonen etter Knudsen, og han er ofte kalt Norges fremste fotograf i første halvdel av 1900-tallet. Wilse startet sin fotografkarrière rundt år 1900 etter å ha returnert fra noen år i USA, og han tok den dokumentariske fotograferingen av Norge til nye høyder. Der Knudsen og Lindahl opererte med tunge stativkameraer og glassplater, fikk Wilse dra nytte av det teknologiske fremskritt: lettere kameraer (fortsatt med glassplater, riktignok) og ikke minst bedre transportmuligheter. Han reiste bokstavelig talt land og strand rundt – han syklet, gikk på ski og tok tog med kameraet på slep. Wilse kunne klatre opp på utilgjengelige fjell for å finne nye vinkler, og han ventet gjerne i timevis på det perfekte lyset eller øyeblikket før han eksponerte bildet. Resultatet er fotografier som kombinerer dokumentasjon med stor kunstnerisk kvalitet. Wilse fotograferte, i likhet med Knudsen, både storslått natur og folks dagligliv, men i tillegg fanget han det moderne gjennombruddet i Norge: Han tok kjente bilder av f.eks. lofotfisket (det sesongbaserte skreifisket i Lofoten), anleggelsen av Bergensbanen over Hardangervidda med tog som snør inne, industriområder og byliv. Mange av Wilses bilder er blitt stående som nasjonale ikoner – de viser et uavhengig og moderne Norge i første halvdel av 1900-tallet. Man kan si at Wilse videreførte Knudsens prosjekt inn i en ny tid: Han overtok stafetten med å dokumentere Norge, og han gjorde det med en slik glød og grundighet at knapt noen har overgått ham i å “tråle landet” med kamera. Interessant nok sikret Wilse seg også arven fra forrige generasjon – han kjøpte negativsamlingen etter Axel Lindahl og integrerte de gamle bildene i sitt arkiv, slik at han både brukte egne og Lindahls fotografier når han publiserte sine samlinger (Lindahls bilder ble merket med en liten “L”). Dette vitner om en kontinuitet i norsk fotografi: Selmer inspirerte Knudsen, Knudsen og Lindahl banet vei for Wilse, og til sammen tegnet disse pionerene et bilde av Norge fra 1850- til 1940-årene.

Knud Knudsen foreviget noen av de mest ikoniske landskapene i Norge. Her Gudvangen i Sogn fotografert i 1888 av Knudsen, et dramatisk fjordlandskap som også andre fotografer som Axel Lindahl oppsøkte. Knudsens bilder av slike motiver bidro til å lokke utenlandske turister til Norge og formet omverdens oppfatning av den storslåtte norske naturen.

Varige spor etter Knudsen

Knud Knudsens betydning i norsk fotohistorie kan knapt overvurderes. Han var en pioner som tok fotografiet ut av byatelieret og ut i den norske naturen og landsbygda. Gjennom linsen bevarte han et Norge i endring – fra de gamle bondesamfunnene og naturidyllene på 1800-tallet til det fremvoksende moderne Norge. Hans fotografier ga nordmenn et nytt blikk på sitt eget land. I en tid da landet løsrev seg fra unionen med Sverige og søkte sin nasjonale identitet, bidro Knudsens bilder til stolthet og bevissthet om hva som var «typisk norsk» – de gjorde Norge til et attraktivt reisemål og formidlet landets skjønnhet til et internasjonalt publikum. Mange av motivene han festet til glassplatene, som fjordene i vest eller bøndene i arbeid, har blitt en del av Norges kollektive hukommelse.

I ettertid er Knudsens fotografiske arv også uvurderlig i et kulturhistorisk perspektiv. Hans bilder fungerer som tidsmaskiner tilbake til 1800-tallets Norge – vi kan studere landskaper før moderne inngrep, se hvordan folk gikk kledd, hvordan hus og gårdstun så ut, og hvordan veier og transport foregikk for over 150 år siden. Billedsamlingen etter Knudsen brukes flittig av forskere, forfattere og museumskuratorer, og den har vært kilde til utallige bøker og utstillinger. At samlingen hans ble tatt vare på i sin helhet, er et lykketreff for norsk kulturarv, særlig når man vet at flere samtidige fotografers arkiver gikk tapt eller ble spredd. I Hardanger, Knudsens hjemtrakter, kan man i dag besøke utendørs fotoutstillinger som hedrer ham, der kopier av hans fotografier vises i landskapet der de en gang ble tatt. Og takket være digitaliseringen kan hvem som helst med internettilgang bla gjennom tusenvis av Knudsens bilder via Universitetsbiblioteket i Bergens nettsider.

Knud Knudsen kombinerte kunstnerens blikk med vitenskapsmannens grundighet. Han fanget ikke bare scener – han fortalte historier med sine fotografier: Historien om bonden i lia, om turistene som beundrer utsikten, om barnet som vokter geitene, om fjorden som speiler breen. I sin samtid la han grunnlaget for fotografiet som yrke og kunstform i Norge. I dag, over hundre år etter, står Knudsens verk igjen som en bauta i norsk fotografi. Hans bilder av “det norske” – landskapet, folket og livet – er fortsatt levende, og de minner oss om hvor mye én manns engasjement kan bety for å forme vår forståelse av fortiden. Knud Knudsen har gitt oss et vindu til 1800-tallets Norge, og gjennom det vinduet skinner hans varige betydning klart og tydelig.